23 januar 2014

I ingenmannsland og hengemyrer med ensomhets trollet.

IMG_2181

Her om dagen hørte jeg om en person som i sin ensomhet drar ut for å se biler kjøre forbi bare sånn for å se andre mennesker. Jeg fikk minnene rett i fleisen, for å si det sånn. Da jeg var alene med mine tre barn og med få muligheter til å få avlasting husker jeg at jeg ofte stod ved verandadøren om kvelden, bare for å se på bilene som kjørte forbi langt der nede på E18. Det var liksom litt selskap i det også. Men egentlig så var det vel ensomhet.

Jeg googlet likegodt ordet ensomhet: Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom. Allikevel er mennesker med få kontakter oftere ensomme enn de med stort nettverk. Vikipedia.

Med en tøff skilsmisse i ryggen, nyinnflyttet på et nytt sted, med aleneomsorgen for tre små barn uten familie i nærheten og med en sykdom som da enda ikke var diagnostisert gikk jeg igjennom en av de tøffeste tidene i livet mitt. Hvor skal man liksom bli kjent med mennesker når man jobber med hjemmekontor og har omsorgen for tre små barn resten av tiden? Vel tiden jobbet nok for meg og sakte men sikkert ble omgangskretsen min større.

IMG_2182

Nå, mange år senere sitter jeg her ufør på grunn av sykdommen Ehlers-Danlos syndrom og med en storfamilie og familie som har flyttet nærmere meg. Vennekretsen har vokst seg enda større men ensomheten banker på døren sånn av og til allikevel. Det er rart det der med sykdom. Når jeg er dårlig har jeg nok bare med meg selv og lever inni min lille boble, da trenger jeg bare mine aller nærmeste. Men det er når de gode periodene kommer at man kommer i et litt ingenmannsland. Venner som man ikke har orket å holde så mye kontakt med fordi sykdommen har krevd min fulle oppmerksomhet, de har plutselig blitt borte. Igjen tar man kontakt med disse vennene, møtes og finner på ting sammen før bena blir sparket vekk under meg og det er senga som gjelder. Det blir ikke akkurat et strålende vennskap av slikt. Man møter heller ikke noen nye mennesker.

Men en periode for noen få år siden trente jeg og sakte men sikkert ble jeg bedre. Siden det er mitt største mareritt å være ufør gikk drømmen om å igjen komme meg ut i jobb ut i full blomst. Nesten som et neonskilt inni mitt hode vokste drømmen hver dag som gikk. I min store iver ble jeg valgt inn i styret for EDS foreningen og kastet meg inn i arbeidet. Et skritt mot yrkeslivet, tenkte jeg og gav gass. Til tross for at jeg hadde en god periode skulle dette vise seg i være en svært dårlig ide. Men jeg fikk reise til nye steder, gå på møter, møte masse nye mennesker, bli kjent med enda flere mennesker, jobbe mye og møte mange forskjellige skjebner med samme sykdom som meg selv før en dårlig periode klasket meg i asfalten og jeg igjen ble sengeliggende, lenge. Livet bare passerte forbi meg mens jeg selv ble passiv tilskuer.

Men nå har jeg blitt mye bedre på skuespill. Jeg kan være skuespiller i mitt eget liv og late som jeg er mye bedre enn jeg er og at jeg ikke overhodet synes det er kjipt å ha en kronisk sykdom som ingen kan gjøre meg bedre av. Blir menneskene rundt meg lurt av dette? Ja det gjør de nok, noen ganger, men aller mest så lurer jeg meg selv. Ikke alle dager klarer jeg å holde masken oppe men slipper den elegant i gulvet og lar alle følelsene bare tyte ut. For så å igjen plukke meg selv opp av gulvet, lime meg sammen igjen å stå igjen sterkere rustet til hva enn livet har tenkt å kaste i mot meg. Jeg orker nemlig ikke meg selv så lenge, når jeg synes synd på meg selv. Det er dager som i dag hvor alt må ut og alle ordene bare tyter ut av meg at et innlegg slik som dette blir til.

Om man virkelig blir sterkere av å takle motgang og leve med kronisk sykdom og mye smerter, vet ikke jeg. Men jeg vet at jeg går enda hardere inn for å finne gleden over de små tingene i livet. En blomst, et nytt lys, litt interiør, gode samtaler over telefonen med mine venner. Utflukt er sammen med familie og reiser for å oppdage verden. Men aller mest barna våre, samboeren min som er helt fantastisk, familien, gode venner og de gode øyeblikkene som gjør livet så utrolig mye bedre.

På tide å legge seg og la smertene som raser igjennom kroppen få rase seg ferdig.

I morgen er det atter en ny dag med nye muligheter.

Eline

5 kommentarer:

  1. Kan tenke meg en av "bivirkingene" kan være ensomhet ja.
    Ikke lett å opprettholde kontakt med folk, og det er vel en dal som
    blir litt redde for å bry seg for mye. Så de tar ikke kontakt fordi du
    trenger hvile og tid til å komme til hektene igjen.
    Tøft å ha en slik kronisk sykdom. Ønsker deg en god dag,
    og ei herlig helg sammen med dine kjære :)

    SvarSlett
  2. HUFF JA
    IKKJE ALLTID ENKELT
    Å BALANSERE SYKDOM,SMERTER OG SOSIALT LIV...
    BRA DET GÅR BEDRE MED DEG
    PÅ DE SOSIALE NÅ
    STÅ PÅ
    KLEMMER I FLENG FRA ELI:)

    SvarSlett
  3. Hei :-) Ærlig innlegg :-) ikke lett å alltid lytte til kroppen,men man blir flinkere etter hvert..jeg har hvertfall lært meg å lytte...og vende innover for å kunne se bakenfor.. og det har virkelig gitt meg en magisk reise.. etter jeg satte foten ned og sa ja til livet :-) så har mye av mine smerter forsvunnet.. Og jeg er takknemlig.. takknemlig for år med smerter og med motgang og medgang.. alt har gitt meg og lært meg hva jeg egentlig er og står for :-) Ønsker deg en god helg og en smertefri helg :-)

    Klemmer ifra Alven :-)

    SvarSlett
  4. Husker godt den perioden i livet ditt da du ble skilt ja. Derfor er det veldig kjekt å se hvor fint du har det med storfamilien din....ensomheten du fremdeles føler iblant, tror jeg de fleste kjenner på....syk eller ikke😊 og skuespillerevnene dine er gode di....har fått meg en bakoversveis og to oppigjennom😬 men i dag så kjenner jeg deg veldig godt...og skuespillet ditt går ikke hjem hos meg lenger💜 da tenker jeg på sykdommen din....
    Klem fra sola

    SvarSlett
  5. Du får det sagt vennen. For det er akkurat sånn det er. *God klem*

    SvarSlett