01 desember 2008

Til min Blonde Gudinne!!!

Venner er stille engler som løfter oss opp, når våre egne vinger har problemer med å fly.
Bilde fra Google.

På livets landevei så møte man mange forskjellige mennesker. Noen blir i livet ditt en kort periode for så å rusle videre, andre rekker man ikke en gang å bli ordentlig kjent med før de er borte. I mitt liv har tre sterke og forskjellige Gudinner satt sine spor. De vil.... på forskjellig vis følge med meg for alltid. Måten de har kommet inn i mitt liv er svært forskjellig, slik det ofte er.

Men min Blonde Gudinne stod bare en dag på trappen min, og ville ha meg med ut. Nå skal det sies at jeg var 11 og hun noen år eldre. Hadde noen sagt til meg at hun skulle følge meg i alle disse årene som har gått.... ja da hadde jeg ledd høyt av tvilsomhet. Vi var vel noen av de mest forskjellige jenter som du kan tenke deg. Men årene har gått, vi har kranglet, diskutert, deltatt i hverandres liv på godt og vondt, mange ord har blitt sagt og mange ord har falt ned i brønnen til *Ord som ties stille* og våre barn har kommet til verden. Jeg vet at du holder mange ting skjult inne i deg, for av og til ser jeg et glimt av de. Vonde ting og vanskelige ting. Noen har jeg fått kjennskap til og noen kommer du aldri til å si....

Livene våre endrer seg hele tiden, og plutselig ringte hun til meg. Med en stor nyhet.... Hun skal flytte..igjen. Men langt denne gangen... tilbake til *Røttene våre*. Mest på grunn av barna. Min første tanke er bare NEIII!!!! Følelsen av å bli forlatt av et menneske som står meg nær er overveldende...... tårene kom....

Så blir jeg sint.... jeg kjenner sinnet som glødende lava som flyter fra magen og utover i kroppen, det er rødglødende og hett. Da vet jeg at jeg har *svarte øyne* (He he he)

Vi hadde lagt på da, men du skal være glad for at du ikke var der. Senere har hun spurt meg ..:* hvorfor er du sint på meg?* Svaret jeg gir er jo at det er fordi du forlater meg og flytter halve landet rundt. Ikke at dette egentlig er en rasjonell følelse men det er nå sånn det er. Milene som har adskilt oss har variert med årene, vi har vært naboer til å ha 45 mil avstand. De senere årene har milene krympet og ikke vært mer enn noen få, men nå øker de igjen.

Her om dagen kjente jeg sinnet slippe taket.... og det skrev jeg på en MSN samtale jeg hadde med deg. Lavaen er ferdig og har blitt kald. Jeg skjønner jo hovedgrunnen til at du drar, og jeg stiller meg bak deg. Du mener at det ikke blir så store avstanden egentlig for vi møtes jo så sjelden allikevel. Der har jeg latt mine ord falle ned i brønnen:* ord som ties stille* JEG mener ikke det, jeg vet at vi kommer til å sees mindre. Selv om, som du sier* så kommer jeg jo på besøk*. Men her borte er det da mange du skal innom......

For noen år siden endret mitt liv seg og du stod ved min side. Det har jeg prøvd å gjøre for deg, men jeg ser at det ikke er nok. Dette må du gjøre ikke bare for deg men for barna. Og jeg forstår, jeg tok det samme valget for noen år siden. Men det er vondt og trist.

De siste årene har for deg vært veldig vanskelige, mye motgang og mange stormer. Så endringen du gjør er nok riktig og jeg vet at du ikke tar så lett på det som du gjerne vil gi oss inntrykk av. Alle detaljene er i orden og nå er det bare litt venting så drar du. Når det nye året er i sin spede begynnelse... da er du borte. Da endrer våre liv igjen kursen, som så mange ganger før......

Jeg vet du er fast leser av bloggen min og at du vil følge med meg der. MSN er en av våre gode arenaer.... jeg nevner den samtalen i fjor rett før sommeren.... Jeg kommer aldri til å glemme den.

Men jeg vil ønske deg lykke til med denne nye kursen du har satt deg. Jeg tror den er mye riktigere for deg enn du skjønner, men den er trist for meg. Jeg støtter deg og er her for deg. Du kan ringe dag som natt slik som alltid. Det var viktig for meg å gi deg dette, slik at du kanskje forstår hvorfor jeg ble sint, vi har et band oss i mellom og med avstand så blir det svakere....det blir aldri helt borte, bare svakere. Avstand gjør ofte det med folk. Nå har jeg kommet til veis ende med min lille...ja hva skal jeg kalle denne?

Min lille *gi slipp på* på deg, men for meg vil du alltid være min Blonde Gudinne. Ta vare på deg selv Jentå mi......og stå på. Jeg er her..hvis du trenger meg...

3 kommentarer:

  1. Du og du!!! *snufs* der kom mine tårer....Dette syns jeg var et flott innlegg da....og veldig veldig sant ikke minst..Nå skjønner jeg litt bedre hvorfor du var sint på meg, og gjett om jeg er glad for at du ikke er det lenger nå:-)Som jeg har sagt før, så er det denne tryggheten i vårt vennskap som gjør at jeg ikke er redd for å flytte 45 mil vekk...jeg er ikke redd for å miste kontakten, for det vet jeg at vi ikke gjør..men det er jo sant som du sier da, at vi anntakelig vis kommer til å treffes litt sjeldnere...
    Snuppa mi, takk for at du er du...jeg er kjempe glad i deg...og dine. KjempeSTOR klem.

    SvarSlett
  2. Vart rørt eg og, altså....
    Har ei sånn venninne eg og, skjønar difor godt følelsane dine...
    No bur vi 20 mil frå kvarandre, men kontakta er heldigvis like sterk framleis:0)
    I have a surprise for you, kom innom bloggen min så snart du
    kan:0)
    Klem

    SvarSlett
  3. Så flott innlegg :)
    Slike vennskapsbånd er ubetalelige... Jeg har hatt en tendens til å miste alle de båndene jeg en gang brukte mye tid på å knytte.... Av ulike grunner... og det synes jeg er utrolig trist. Merket det spesielt godt da jeg skulle velge forlover. De fleste har jo en slik god venn som alltid har vært der... Hmm, det var ikke noe morro. Så ta godt på hverandre :)

    *klem klem*

    SvarSlett